Utgangspunktet for boken er faren hans og hans reaksjon på Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie i 1989. Faren oppfattet dette som et slags tilsvar på vestlig kolonialisme og støttet den. Skjønt; Ansari tar et forbehold om at han kanskje ikke helt hadde forstått rekkevidden av denne uttalelsen. Drapsforsøket på Aschehoug-forleggeren William Nygaard oktober 1993 syntes å ha vært vanskelig å forholde seg til for ham. Forfatteren selv tar skarpt avstand fra hendelsen, samtidig som han stiller spørsmål ved om det er noen vits i å harselere med andres tro. Det vil bestandig være en fare for kommunikasjonssvikt og misforståelser på grunn av språklige og kulturelle barrierer. Det har Ansari selvsagt rett i, men denne risikoen foreligger ved all kommunikasjon, og kanskje spesielt hvor humor er involvert?
Størstedelen av boken er viet en lang, og kanskje litt hektisk reise i Pakistan. Pakistan har en omfattende blasfemilovgivning, som har fått pussig lite oppmerksomhet utenfor landets grenser. Denne boken er et hederlig bidrag til å bøte på dette. Ansari klarer å komme i kontakt med mennesker som på forskjellig vis har fått livene sine endret på grunn av påstått blasfemi. De fleste tilfellene er tragiske, og det synest ofte å ligge psykisk sykdom bak hendelsene. Han beskriver en dynamikk bestående av en større eller mindre overtredelse, rykter blant en rasende mobb, samt enkeltaktørers fortvilede forsøk på å beskytte den psykisk syke eller i det minste la retten gå sin gang. Fattigdom nærer uroen.
Karikaturbråk
Mot slutten av boken vender Ansari tilbake til Europa, i første rekke Danmark. Han er kritisk til Jyllands-Postens berømmelige publisering av 12 Muhammed-karikaturer, og bruker også her sin far som eksempel på hvordan disse såret muslimer. I Norge publiserte den kristne avisen Magazinet også de danske tegningene. Det medførte som kjent bruduljer og skadeverk mot norske ambassader i flere muslimske land. Avisens redaktør, Vebjørn Selbekk, beklaget senere publiseringen. I hvilken grad dette var et resultat av press er uvisst. Ansar går også inn på den franske karikaturstriden, utløst av terrorangrepet på satirebladet Charlie Hebdo 7. januar 2015. Han peker på fattigdom og utenforskap blant franske muslimer, og referer igjen til sin far når han sier at aviser gjerne må karikere terrorister, men ved å karikere Muhammed risikerer man å stenge ned muligheten for meningsfull kommunikasjon.
Boken avsluttes med spørsmålet om ikke Sverige og Norge burde fulgt i Danmarks fotspor og forbudt skjending av Koranen. Ansari mener det. Han innser at dette vil begrense ytringsfriheten til dem som ønsker å kritisere islam, men skriver at de som vil, kan trosse forbudet og betale prisen i form av bøter eller fengselsstraff. Denne passusen måtte jeg lese både to og tre ganger. Mener Ansari virkelig at vi skal lage en ordning hvor visse ytringer blir straffet, mens hensynet til ytringsfrihet blir ivaretatt ved at noen (forhåpentligvis?) bryter disse reglene? Jeg er jurist, og tillater meg å trekke litt veksler på hva jeg har lært om lovgivning: Det er ikke sånn det fungerer. For det første har jeg aldri sett et lovforarbeid hvor det er et siktemål at publikum skal bryte reglene. (-Heldigvis!) For det andre skjønner jeg ikke hvordan dette skal håndheves, Når sant skal sies er jeg heller ikke sikker på om danskene vet det.
Uansett, Blasfemistridens blodige historie er ellers godt skrevet og gir et unikt innblikk i et samfunn mange nordmenn har et nært forhold til. Dette skyldes ikke bare forfatterens språkkunnskaper alene. Han synes å ha en helt egen evne til å komme i kontakt med de mest ulike mennesker. Resultatet er både fint og interessant.
Blasfemistridens blodige historie,
av Atta Ansari, utgitt 2024 (Aschehoug)
375 sider, inkludert noter